Fra venterommet
Jeg er på en plastisk kirurgiklinikk. Mitt ærend er å sy igjen hull i ørene som har strukket seg/gnagd seg nesten ut av øret, slik at de kan gro og jeg kan ta nye og gå med øredobber igjen. Jeg føler på det etiske dilemmaet ved å være her; jeg synes veldig mye av det de holder på med er umoralsk. Ja, umoralsk. «Look the way you feel» — med injeksjoner, sier boka på venterommet, er det ikke mer interessant å reflektere over hvorfor du ikke føler deg som DEG om du har rynker? Jeg er ikke ute etter å ta enkeltindividet, men jo mer vi utsletter de naturlige variasjonene i pupper/neser/øyelokk, jo vanskeligere blir det for resten, jo mer unormal vil man føle seg med a-cup/kroknese/hengelokk. Jeg antar at jeg får føle meg takknemlig over at jeg (som både har hengende øyelokk, kroknese og små pupper som har hår på seg og peker hver sin vei) kanskje har mer fred i sjelen enn noen av de andre her. De vakreste menneskene jeg vet om er de som bærer kroppen sin med naturlig stolthet