Apropos, et luksusdilemma

Her kommer et apropos til forrige post. Jeg har et dilemma, en liten identitetskrise, som jeg har tenkt en del på i det siste (fordi jeg lever i verdens heldigste land og ikke har virkelige ting å bekymre meg for).

Bør jeg forsøke å ha min naturlige hårfarge før det er for sent?

Jeg mener, å få håret mitt tilbake fra brunt til kommuneblondt slik at jeg kan begynne å la den naturlige etterveksten utfolde seg fritt kommer til å kreve en del tid og penger, men skal jeg gjøre det før jeg blir grå er det på tide å tenke på det. I utgangspunktet er jeg jo for alt som er naturlig, jeg hater at det er blitt så akseptert å legge seg under kniven for å fikse på utseendet, og jeg tipper at kjemikaliene i hårfarge er alt annet en sunt for naturen.

Men jeg har farget håret i femten år og virkelig funnet meg selv som brunette (forsøkte et år med bleket blondt midt inni der, det var ikke noe særlig). Jeg har brune øyne og folk blir ofte overrasket når de får høre at jeg egentlig er blond. Min kjærlighet til det naturlige rekker bare et stykke, og jeg foretrekker sminkede fremfor usminkede ansikter. Jeg er redd for å bli en grå mus, men jeg er også redd for at jeg som gammel skal komme til å angre at jeg alltid skjulte min naturlige hårfarge.

Hva synes du?

Her er et bilde fra da jeg var 13. Dette er det som ligger under årevis med kjemikaliebehandlinger. (Hår kan bli mørkere med alderen, men etterveksten min ser veldig lys ut, altså.)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa