Høstdagbok
Du har ikke hørt fra meg på en stund, men jeg er her. Jeg har tusen ufullendte kladder i bloggboksen min, men jeg orker ikke redigere dem ferdig. Jeg har mye å si, men det er strevsomt å få sagt det.
Det er høst nå. Jeg er sommerbarn, har aldri likt høsten noe særlig.
Jeg tenker på døden når jeg hører en høyttalerstemme si «dette er togets endestasjon»-
Jeg forbanner mørket selv om jeg vet at det er å tenne lys man skal. Jeg kan jo likevel ikke tenne sola om kvelden.
Jeg løper og løper selv om jeg aldri blir raskere lenger, og ulltrøye hjelper ikke.
Jeg savner å skrive, skape og stå på scenen, men jeg sitter i sofaen og ser på TV og spiser for dårlig og for dyr mat.
Jeg elsker kjæresten min så mye at jeg nesten mister pusten noen ganger når jeg ser på ham, likevel skriker jeg til ham, smeller med dørene og river bøkene hans ut av bokhylla.
Det er pinlig lenge siden jeg har skiftet sengetøy, det er bananfluer på kjøkkenet og tusen døde hårstrå i hårbørsten.
Mitt eget folk stemte for regjeringsskifte i det flotte landet vårt, jeg blir kvalm av høyreideologi og de nye regjeringspartiene vil legge ned en av de beste jobbene mine.
Likevel.
Jeg drikker kakao. Jeg tar tran. (Det er ikke så ille.) Jeg ler. Ler masse. Jeg går på teater. Jeg høster ekte, spiselige tomater, gulrøtter og rødbeter fra parsellhagen vår, moder Jord og jeg har sammen tryllet dem frem fra små frø. Hun sto for den virkelige magien, men jeg vannet, luket og gjødslet i de små, men fruktbare pallekarmene med jord midt i tjukkeste betong-Oslo.
Den nye regjeringen driter seg nok ut de også, skal du se.
Jeg synes ikke fargene på døende blader er vakre, men det er nå en gang sånn det er. Og det kommer til å bli jul, og vi kommer til å ake i Korketrekker'n, vi kommer til å se stjerner på en sort himmel, og sakte men sikkert kommer det til å komme en ny vår og en ny sommer med sykling og grilling og bading, årets sommer var sånn, en postkortsommer.
Jeg tror egentlig jeg har det ganske bra.
Det er høst nå. Jeg er sommerbarn, har aldri likt høsten noe særlig.
Jeg tenker på døden når jeg hører en høyttalerstemme si «dette er togets endestasjon»-
Jeg forbanner mørket selv om jeg vet at det er å tenne lys man skal. Jeg kan jo likevel ikke tenne sola om kvelden.
Jeg løper og løper selv om jeg aldri blir raskere lenger, og ulltrøye hjelper ikke.
Jeg savner å skrive, skape og stå på scenen, men jeg sitter i sofaen og ser på TV og spiser for dårlig og for dyr mat.
Jeg elsker kjæresten min så mye at jeg nesten mister pusten noen ganger når jeg ser på ham, likevel skriker jeg til ham, smeller med dørene og river bøkene hans ut av bokhylla.
Det er pinlig lenge siden jeg har skiftet sengetøy, det er bananfluer på kjøkkenet og tusen døde hårstrå i hårbørsten.
Mitt eget folk stemte for regjeringsskifte i det flotte landet vårt, jeg blir kvalm av høyreideologi og de nye regjeringspartiene vil legge ned en av de beste jobbene mine.
Likevel.
Jeg drikker kakao. Jeg tar tran. (Det er ikke så ille.) Jeg ler. Ler masse. Jeg går på teater. Jeg høster ekte, spiselige tomater, gulrøtter og rødbeter fra parsellhagen vår, moder Jord og jeg har sammen tryllet dem frem fra små frø. Hun sto for den virkelige magien, men jeg vannet, luket og gjødslet i de små, men fruktbare pallekarmene med jord midt i tjukkeste betong-Oslo.
Den nye regjeringen driter seg nok ut de også, skal du se.
Jeg synes ikke fargene på døende blader er vakre, men det er nå en gang sånn det er. Og det kommer til å bli jul, og vi kommer til å ake i Korketrekker'n, vi kommer til å se stjerner på en sort himmel, og sakte men sikkert kommer det til å komme en ny vår og en ny sommer med sykling og grilling og bading, årets sommer var sånn, en postkortsommer.
Jeg tror egentlig jeg har det ganske bra.
Kjenner meg veldig igjen i første delen, men når jeg tenker nærmere etter så har jeg det ganske fint likevel. : )
SvarSlett