Jeg er ikke slik

For noen uker siden dumpet denne boka ned i postkassa mi. (Jeg leste den på to dager, det er bare bloggefingeren min som er treig.) «Jeg er ikke slik» av Ellisiv Lindkvist er en samling av tre skuespill.

Og den er rosa!

Først må det nevnes at jeg (med skam å melde, ja, det er flaut!) ikke har sett et eneste ett av Lindkvists skuespill oppført på scenen. Denne omtalen er basert på leseopplevelse og kun det. Som skuespiller leser jeg drama på en helt annen måte enn jeg leser romaner, og tenker hele tiden på hvordan replikkene ville føles i munnen om jeg skulle spille rollen.

Lindkvist, som er kjent for dem som fulgte bloggosfæren før «dagens antrekk» var en greie, består den første testen for dramatikk, som er: ingen unødvendige ord. Selv ikke de gamle og veldig ordrike dramatikerne som Mester Ibsen kostet på seg overflødige vendinger. Prøv å gjøre strykninger i et Ibsen-stykke så ser du at jeg har rett. I dramatikk er det viktiste det som står mellom linjene.

Ellisiv Lindkvist skriver en annen type dramatikk enn vår venn Henrik, selvsagt. Vi skriver 2013, og de tre stykkene i boka handler om moderne forhold, singelliv, byliv, depresjon, tidsklemme og så videre. Som for eksempel i denne scenen fra «Play.mobil»:

GRETHE
Nei, vi har nesten aldri sex lenger.

HANS til Grethe
Hva behager?

GRETHE til Hans
Vi må kunne snakke om det.
Fortsetter til terapeuten
Jeg vet ikke. Vi er trøtte og slitne om kvelden.

HANS
Hun vil ikke.

GRETHE
Det er ikke sant.

HANS
Jo, du vil ikke.

GRETHE
Jeg tror vi trenger mer tid. Kanskje vi skulle reise bort sammen.

HANS
Når det nærmer seg deadline?

GRETHE
Jeg mener ikke nå. Til neste år kanskje?

«Play.mobil» er forøvrig min favoritt blant de tre stykkene i boka. I det er de alvorlige temaene lett gjenkjennelige samtidig som humoren ligger tett oppunder overflaten. «Jeg er ikke slik» er også leken og treffsikker, mens «Heltinnesinne» må jeg innrømme at jeg ikke får helt taket på.

Fra «Jeg er ikke slik»:

LENE
JEG ER IKKE SLIK!

(pause)

Jeg vil ikke. Jeg vil ut av dette. Jeg vil unnslippe. Jeg vil stå opp om morgenen. Jeg vil drikke kaffe og spise frokost. Jeg vil gå på jobb. Jeg vil tjene penger. Jeg vil gå hjem og spise middag. Jeg vil se på tv. Jeg vil legge meg om kvelden. Jeg vil ha sex. Jeg vil være normal.

Gjennom hele boken veksler jeg mellom å fnise og å kjenne på alvoret. Det er bra, og jeg er sikker på at tekstene har kommet og vil komme enda mer til sin rett på en scene.

Det hender jeg stopper opp og irriterer meg også, flisespikker som jeg er. For eksempel over at dialektordet «kjærest» (i stedet for «kjæreste») brukes flere ganger i en tekst på ellers streit bokmål. Eller at sjokoladepulver i sceneanvisningene omtales med merkevarenavnet O'Boy. (Jeg sa jeg var en flisespikker.) Og at den gamle klisjeen om at skuespillere snakker oppstyltet «Nationaltheatret»-språk dukker opp i en ellers veldig kul meta-scene. (Per Aabel har vært død i fjorten år, det finnes håpløse replikker og håpløse skuespillere, men den forestillingen om scenespråk er så fryktelig gått ut på dato, selv til å tøyse med. Jo, den er det. Oppbrukt.)

Det lekes flere ganger med klisjeer i tekstene, og som oftest er det ikke irriterende, men sylskarpt utført. Tekstene er presise, som nevnt, og jeg kan med lettelse fastslå at forfatteren har full kontroll på forskjellene mellom romantekst og scenetekst. (Ellisiv Lindkvist har også skrevet romanen «Tørst», 2011.)

Av og til blir avstanden mellom meg og karakterene for stor til at jeg gidder å bry meg, det blir for overfladisk, for karikert eller for absurd. Men forfatteren klarer (nesten) alltid å hente meg inn igjen.

Konklusjon? Les boken, om du er komfortabel med den særegne formen det er å lese skuespill på trykk. Eller se et av forfatterens stykker neste gang de kommer til en scene nær deg. Det vet jeg i alle fall at jeg skal.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa