Meningen med livet

Dagens blogginnlegg startet som en gladsak, før jeg oppdaget en skandale. Jeg er faktisk så sint akkurat nå at jeg har problemer med å ligge unna Caps Lock. Etter kritikk har svenske Toys'r'us fått en mer kjønnsnøytral lekekatalog . Ikke en katalog hvor bare gutta leker med dukker og bare jentene med sverd, og heller ikke en grå, kjønnsløs katalog, men en helt vanlig lekekatalog hvor barn er barn. Jeg tenkte jeg skulle poste bilder fra den norske versjonen, og oppfordre alle til å gjøre julegavehandelen hos Toys'r'us, men så oppdaget jeg noe underlig, og da jeg leste artikkelen nøyere... «Enligt Jan Nyberg är leksakskatalogerna mindre stereotypa på alla Top-Toys marknader, men Sverige är ett föregångsland. – Den svenska katalogen skiljer sig på några sidor jämfört med Tyskland och de nordiska grannländerna. Vi har kunnat gräva några spadtag djupare här, där kritiken också varit störst.» Jepp. Fra den svenske katalogen: Samme side i den norske:

Ett av nyttårsløftene mine var å skrive 100 blogginnlegg i år. Det har vel gått så som så, det vil si, jeg henger litt etter. Men jeg er ikke typen som gir meg før jeg må, og skippertak er også arbeid. Derfor har jeg bestemt meg for å dra en siste innspurt, og poste et innlegg om dagen fra første desember og hver dag fram mot jul. Men hva skal jeg bruke disse innleggene til? Stem under, eller kom med andre forslag i kommetarfeltet. Hva slags adventskalender skal jeg ha på bloggen? Edit: Med «Morsomme ting jeg har funnet på Internett», så mener jeg Lea-morsomme eller Lea-fine ting. Typ ikke kattevideoer. Hvis du vil ha kattevideoer... Vel... Da har jeg ikke noe godt forslag.

Jeg har dissa nordmenns tendens til å skylde på janteloven før , for seks år siden, faktisk (gamlisblogg?), men det slutter aldri å forundre meg hvor opptatt folk er av dette fiktive regelverket. Og denne liksomloven om at folk ikke skal tro de er bedre enn andre er selvfølgelig utelukkende negativ. Den dreper initiativ og selvtillit og har skylden for at vi er et kaldt og innesluttet folk. Likevel! Likevel blir de samme menneskene som sutrer over janteloven skikkelig sure når andre kommer utenfra og gjør som de vil, synger høyt for seg selv, går rett på sak og sjekker opp den vakreste dama i rommet, kommer akkurat når det passer dem til en avtale og regner med at det er greit, et cetera et cetera. Ekstra ille er det hvis vedkommende er en utlending. «Jeg blir så sliten av [nasjonalitet], de er så høylydte», hørte jeg en dame si på T-banen. Janteloven: can't live with it, can't live without it. Eller noe sånt.

Jeg har alltid foretrukket de snille mannfolka. Ingen bad guys for meg. Jeg heia på Aidan i «Sex og singelliv» og på han der som ikke var Ben i «Felicity». (Noel? Noah? Du skjønner, jeg slutta å se på disse seriene da hovedpersonene ikke klarte å skjønne sitt eget beste.) Han der som Alan Rickman spiller i «Fornuft og følelser», og selvfølgelig John Hannah i «Sliding Doors». ( De tre første referansene der er jeg muligens litt flau over å ha sett, men  «Sliding Doors», der har du virkelig er en knallfilm!) Men hvor mye det å være en skikkelig fyr appellerer til meg skjønte jeg først i dag, da jeg så en ellers temmelig ordinært utseende mann stoppe i et lyskryss... stoppe på rød mann... og dingle med... refleksen sin. Og jeg bare... sexy. Det som er ekstra fint, er at det er ganske vanskelig å feike å være en bra type:

For lenge siden fortalte jeg at vi hadde hatt flaks og blitt tildelt en bitteliten parsell i Herligheten . Senere har jeg ikke oppdatert deg, og du har sikkert ikke lurt, heller... Men bare så det er sagt, det vokste ting i hagen vår. Dette er bare et lite utvalg: Gulrøtter. Urter og blomkarse (jepp, blomstene er spiselige). Redikker, blant annet denne kjempen. Neste år skal jeg være enda flinkere. Kom gjerne med forslag til hva jeg, som ikke har spesielt grønne fingre, kan dyrke på fem kvadratmeter jord!