English and norsk
I have been speaking English quite a lot recently.
Først med vennene til min superflinke kamerakunstnervenn Pål som hadde utstilling i helgen. Vennene kom helt fra Wales for å se på, og Thomas og jeg tok ansvar for å fore dem med akevitt og brunost før de sloknet på sofaen vår. «Skål», sa de. (Men ikke med akevitten, den ble for heftig, gitt.)
Deretter med en filmregissør fra London og dama hans på cocktailselskap hos min onkel dagen etterpå. «We had the leopard suits refitted a bit before the next costume party we were invited to», sa de. Hyggelige folk. Som jobber med film. Og musikk. I føkkings London. Jeg bare «dere er den nye vinen. Og jeg er Ringnes på plastflaske.» Inni hodet mitt da, såklart.
Sist, men ikke minst har jeg konversert på engelsk med den irske stjerneregissøren som holder Sarah Kane-workshop på Skuespillersenteret denne uken. Hun ville vite hva hver enkelt deltagers mål som skuespiller var.
Og jeg bare, nei, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si og så fortsatte hun med å si lure ting og masse som jeg skal tenke nøye på.
Deretter jobbet vi med improvisasjoner over jævlige greier og fikk rope ut til Gud, og så fikk jeg jobbe med en fremmed medskuespiller og være i et destruktivt forhold og sloss, klemme og gråte på et hotellrom, og kjenne på håpløshet.
Så dro jeg på jobb og var smilende teaterlærer for sju år gamle elever, og så danset jeg tango og var på et jobbmøte. Nå skal jeg se på et par manus og gjøre som stjerneregissøren ga oss beskjed om, skrive dagbok etter hver kursdag. Samt finne ut av what my goal really is. Because when I find that out, it will happen sooner or later apparently.
Well, what can I say? That that is, is. That that is not, is not. Is that it? It is.
Først med vennene til min superflinke kamerakunstnervenn Pål som hadde utstilling i helgen. Vennene kom helt fra Wales for å se på, og Thomas og jeg tok ansvar for å fore dem med akevitt og brunost før de sloknet på sofaen vår. «Skål», sa de. (Men ikke med akevitten, den ble for heftig, gitt.)
Deretter med en filmregissør fra London og dama hans på cocktailselskap hos min onkel dagen etterpå. «We had the leopard suits refitted a bit before the next costume party we were invited to», sa de. Hyggelige folk. Som jobber med film. Og musikk. I føkkings London. Jeg bare «dere er den nye vinen. Og jeg er Ringnes på plastflaske.» Inni hodet mitt da, såklart.
Sist, men ikke minst har jeg konversert på engelsk med den irske stjerneregissøren som holder Sarah Kane-workshop på Skuespillersenteret denne uken. Hun ville vite hva hver enkelt deltagers mål som skuespiller var.
Lea: I work a lot in children's theatre at the moment, and I love that, but I would love to do something else as well. I feel that my main problem is that though I love the actual stagework, being kind of shy as a person I hate the networking and selling yourself bit.
Stjerneregissøren: I see, that doesn't come naturally to you. Well, I understand, but shyness is a form of arrogance, isn't it?
Og jeg bare, nei, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si og så fortsatte hun med å si lure ting og masse som jeg skal tenke nøye på.
Deretter jobbet vi med improvisasjoner over jævlige greier og fikk rope ut til Gud, og så fikk jeg jobbe med en fremmed medskuespiller og være i et destruktivt forhold og sloss, klemme og gråte på et hotellrom, og kjenne på håpløshet.
Så dro jeg på jobb og var smilende teaterlærer for sju år gamle elever, og så danset jeg tango og var på et jobbmøte. Nå skal jeg se på et par manus og gjøre som stjerneregissøren ga oss beskjed om, skrive dagbok etter hver kursdag. Samt finne ut av what my goal really is. Because when I find that out, it will happen sooner or later apparently.
Well, what can I say? That that is, is. That that is not, is not. Is that it? It is.
Kommentarer
Legg inn en kommentar