Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2011

Er det nødvendig å advare så voldsomt...

Bilde
...mot noe man har så liten kontroll over?

Jeg er ikke den flinke damen som forblir upåvirket av reklamer og tabloide nettaviser. Det er én ting jeg spesielt hater å se, og det er sånne ting som dette (fra Dagbladet):


Dette er langt fra det verste eksempelet. Norske kvinner får altså barn alt for sent, og det er et problem. Visstnok. Men er det et problem man løser med skremselspropaganda og advarende ekspertpekefingre?

Nei. For det er faktisk ikke sånn norske kvinner venter med å få barn fordi de er så høye på seg selv og sin egen selvrealiseringsboble at de ikke har tid til å tenke på familie. Det er ikke sånn for de fleste av oss at vi nedprioriterer bleieskift fordi vi reiser jorden rundt med sjampanjeglasset i den ene hånden og sigaren i den andre.

Ikke for det, jeg har mye jorden rundt-reising og sjampanjedrikking igjen i meg, som jeg faktisk har tenkt å ta meg av både før og etter jeg får barn.

Det er mye som skal passe når man skal prøve å få barn. Noen får barn når det ikke p…

Julia Brännström, kunstneren og sugerøret i statskassa

Bilde
Via Facebook ble jeg gjort oppmerksom på dette klippet fra Fremskrittspartiets landsmøte:


Som en person som forsøker å leve av et kunstneryrke, er det klart jeg blir sjokkert av sånt. Sugerør ned i statskassa?

Før vi går videre, la meg sjekke kontoen min.

Wohoo, 1337,- kroner!

Kunstnerhverdag, kjære Julia Brännström, er for de aller fleste ingen dans på roser. Selv blant de heldige få som blir tildelt Statens Kunstnerstipends arbeidsstipend på 190 000 kroner i året tviler jeg på at sjampanjeføringen er noe særlig høy (og man kan bare jobbe i 50% stilling ved siden av det arbeidet stipendet skal dekke). Jeg har heller ikke hørt om noen som lever på kunstnerstipend karrieren sin igjennom, til de er pensjonister. (Det kan godt hende de finnes, men de utgjør garantert ikke en betydelig andel av landets kunstnerstand.)

De fleste av oss søker Statens Kunstnerstipend uten å få det. I blant får vi kanskje tildelt produksjonsstøtte til prosjektene våre; man er nokså heldig hvis man får tildelt …

Mine norske verdier

Christian Tybring-Gjedde spyr edder og rasist-galle fra talerstolen på FrPs landsmøte. På Twitter ser jeg at en del har gitt opp fyren og bare ler. Jeg, derimot, blir så lei meg og sint at jeg må sette meg ned å skrive dette selv om jeg egentlig ikke har tid.

Som Trine Skei Grande påpeker i Aftenposten har islamofobi nærmest blitt til stueren rasisme.

Skei Grande trekker også frem følgende sitat fra Tybring-Gjedde: «Disse liberale verdiene som representanten Skei Grande står her og snakker om, er det virkelig dem hun føler når hun går forbi moskeen på Grønland, eller hvor hun bor – på Grünerløkka? Jeg tviler på det.»

Jeg har nesten ikke ord. Men hvis du hadde sett meg nå, hadde du sett dette: :-O

Jeg bor på Tøyen, en av de innvandrertette bydelene i Oslo. Jeg har en moské i nabolaget. Barna som leker på lekeplassen utenfor vinduet mitt er stort sett mørke i huden. Og det å bo her — det har om noe gjort meg mindre rasistisk, ikke mer.

Jeg handler grønnsakene mine hos en muslim som pakk…

Oh! The places you'll go! (98 and ¾ percent guaranteed!)

Bilde
Dr. Seuss er kanskje en litt undervurdert barnebokforfatter her i Norge. Vi kjenner til «Grinchen» og «The Cat in the Hat», som begge har blitt filmatisert. Sistnevnte er også den eneste av de mange bøkene hans som er oversatt til norsk. De vil nok også være vanskelige å oversette, eller gjendikte, fulle av rim og rytme og språklek som de er. (De fleste bøkene er skrevet på anapestisk tetrameter, — bare sånn i tilfelle det er flere versenerder der ute...)

Dr. Seuss balanserte tøys og moral på en glitrende måte, og han var både politisk og universell gjennom karrieren sin.

For tiden har jeg dilla på «Oh, the Places you'll go!», Seuss' siste bok, som er en enestående lang motivasjonstale om alt du kan få til, uten The Secret-bismak og tannpastasmil. Bare se:



Congratulations! Today is your day. You’re off to Great Places! You’re off and away!
You have brains in your head. You have feet in your shoes. You can steer yourself any direction you choose. You’re on your own. And you kn…

Frokost

Bilde
I dag har jeg for én gangs skyld noe å si, og så er Blogger nede. Får bruke mobil-appen og ta bilde av frokosten min i stedet. Det er trendy, har  jeg hørt. Weetabix og økologisk lettmelk med hipsterfilter. Vær så god.

Apropos Eurovision Song Contest

Bilde
Som nordmenn flest elsker jeg å hate Eurovision Song Contest. Egentlig synes jeg en del av de gamle norske bidragene er perler. Som for eksempel Voi Voi, Lenge leve livet, Brandenburger Tor og ikke minst den sangen som faktisk er ordentlig fin: Mitt liv. De norske bidragene de seinere åra er derimot ikke så mye å snakke om, synes jeg.
Mitt sterkeste Grand Prix-minne fra barndommen er dette islandske bidraget fra 1997. Jeg får ikke lov å embedde videoen, men her er et stillbilde:


Det er kvinnekropp du ser bak der, ja. Altså, låta var crap. Men kombinasjonen sminket mannesanger og lakk- og nettingstrømpekledte damer som gnikket seg mot ham var så ny og fremmed og seksuelt pirrende på mitt trettenårige sinn at han lå øverst i runkeskuffen i omtrent et år. Fakta.

I nyere tid har jeg funnet andre kanaler å få visuell voksenstimulans gjennom. Men så har da Island — nøyaktig ti år senere — bidratt med ei låt som er ei skikkelig godlåt også. Denne kom ikke videre fra semifinalen en gang, vi f…

English and norsk

I have been speaking English quite a lot recently.

Først med vennene til min superflinke kamerakunstnervenn Pål som hadde utstilling i helgen. Vennene kom helt fra Wales for å se på, og Thomas og jeg tok ansvar for å fore dem med akevitt og brunost før de sloknet på sofaen vår. «Skål», sa de. (Men ikke med akevitten, den ble for heftig, gitt.)

Deretter med en filmregissør fra London og dama hans på cocktailselskap hos min onkel dagen etterpå. «We had the leopard suits refitted a bit before the next costume party we were invited to», sa de. Hyggelige folk. Som jobber med film. Og musikk. I føkkings London. Jeg bare «dere er den nye vinen. Og jeg er Ringnes på plastflaske.» Inni hodet mitt da, såklart.

Sist, men ikke minst har jeg konversert på engelsk med den irske stjerneregissøren som holder Sarah Kane-workshop på Skuespillersenteret denne uken. Hun ville vite hva hver enkelt deltagers mål som skuespiller var.

Lea: I work a lot in children's theatre at the moment, and I love that,…