Historier om folk på trikken
I.
Fy faen. Den verste mandagen noensinne, den gangen da Beate fortalte ham at hun var tre dager for sent ute med mensen samme dag som han fikk sparken, hadde fått konkurranse. Han la sekken ved siden av seg så han hadde hele toseteren for seg selv, og håpet han ville komme unna med det. Han stirret intenst ut av vinduet og prøvde å innta en minst mulig imøtekommende holdning.
Tre holdeplasser holdt det. Tre holdeplasser, og det var allerede folk som sto. «Unnskyld, kan jeg sitte her?» Han lurte på om han kunne late som om han ikke hørte, men hadde allerede snudd hodet som av refleks, og stirret rett inn i et åpent og ventende kvinneansikt med rosavåte lepper. Vakrere enn noe han noensinne kunne drømme om å kysse. Uten ord løftet han vesken sin opp på fanget, selv om det fikk ham til å føle seg som en neger på en afrikansk landsbybuss.
Han ble sittende i dype tanker og våget ikke røre seg, torde ikke trenge seg forbi. Da han endelig gikk av trikken, et stopp etter henne (så hun ikke skulle tro han fulgte etter henne), måtte han gå tre holdeplasser tilbake langs linjen, i regnet. Definitivt den verste mandagen i manns minne.
II.
Åh, den jævla barnevogna. Skjønner ikke folk at de må flytte seg? De irriterte seg vel over ekvipasjen og tenkte sikkert at hun kunne vel ta neste trikk, men det hender faktisk at folk med barn også har ting å rekke.
Alltid var det hun, hun som måtte ut og trille den jævla ungen til helsestasjon og babysvømming og alskens moderne aktiviteter, og hun måtte ta med seg ungen ut for i det hele tatt å kunne møte venner utenfor huset, selv om han satt hjemme og skrev.
Folk så stygt på henne overalt hvor hun kom trillende med den store vogna, de så stygt på henne når ungen lagde lyd, og de så stygt på henne når hun dro fram puppen for å prøve å få den til å slutte å lage lyd.
Men ungen, ungen den ante ingenting om dette og lå der og pludret og smilte støtt når den altså ikke skrek.
*
(Knotet ned ved et kafébord etter å steget av fra nevnte trikk.)
Fy faen. Den verste mandagen noensinne, den gangen da Beate fortalte ham at hun var tre dager for sent ute med mensen samme dag som han fikk sparken, hadde fått konkurranse. Han la sekken ved siden av seg så han hadde hele toseteren for seg selv, og håpet han ville komme unna med det. Han stirret intenst ut av vinduet og prøvde å innta en minst mulig imøtekommende holdning.
Tre holdeplasser holdt det. Tre holdeplasser, og det var allerede folk som sto. «Unnskyld, kan jeg sitte her?» Han lurte på om han kunne late som om han ikke hørte, men hadde allerede snudd hodet som av refleks, og stirret rett inn i et åpent og ventende kvinneansikt med rosavåte lepper. Vakrere enn noe han noensinne kunne drømme om å kysse. Uten ord løftet han vesken sin opp på fanget, selv om det fikk ham til å føle seg som en neger på en afrikansk landsbybuss.
Han ble sittende i dype tanker og våget ikke røre seg, torde ikke trenge seg forbi. Da han endelig gikk av trikken, et stopp etter henne (så hun ikke skulle tro han fulgte etter henne), måtte han gå tre holdeplasser tilbake langs linjen, i regnet. Definitivt den verste mandagen i manns minne.
II.
Åh, den jævla barnevogna. Skjønner ikke folk at de må flytte seg? De irriterte seg vel over ekvipasjen og tenkte sikkert at hun kunne vel ta neste trikk, men det hender faktisk at folk med barn også har ting å rekke.
Alltid var det hun, hun som måtte ut og trille den jævla ungen til helsestasjon og babysvømming og alskens moderne aktiviteter, og hun måtte ta med seg ungen ut for i det hele tatt å kunne møte venner utenfor huset, selv om han satt hjemme og skrev.
Folk så stygt på henne overalt hvor hun kom trillende med den store vogna, de så stygt på henne når ungen lagde lyd, og de så stygt på henne når hun dro fram puppen for å prøve å få den til å slutte å lage lyd.
Men ungen, ungen den ante ingenting om dette og lå der og pludret og smilte støtt når den altså ikke skrek.
*
(Knotet ned ved et kafébord etter å steget av fra nevnte trikk.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar