Innlegg

Viser innlegg fra april, 2009

I år er det trendy med trekant

Bilde
Det er interessant å tenke over hvor stor del av vårt seksuelle tennings- og handlingsmønster som er formet utenfra. Jeg begynte faktisk å gruble over det nokså umiddelbart etter at jeg ble seksuelt aktiv; hvordan hadde jeg gjort dette hvis jeg aldri hadde sett en pornofilm? Hvis jeg aldri hadde lært meg å kaste med håret og åpne munnen på akkurat den der måten og tenke over gjennomsnittlig kukstørrelse? Eller, for den saks skyld, om jeg aldri hadde sett en bikinireklame fra Hennes&Mauritz? Se, det kommer jeg aldri helt til å få vite.

Jeg aner heller ikke hvordan kroppen min ser ut helt ubarbert. Jeg har tatt håret på leggene siden jeg var tolv og resten i varierende grad siden jeg var femten. Jeg har lyst til å finne det ut, men nei. Den terskelen er for høy. Hva om jeg aldri hadde begynt?

Cupido skriver om at det er trendy med kjønnshår igjen, og stringtruser og push-up-BH er visstnok ut har jeg hørt. For så vidt godt nytt for meg som synes det er sexy med timoteisjamponaturlige m…

Analogfetisjsøndag

Bilde
PS. Scanneren min er ikke her, så jeg håper avfotografering av arket bare bidrar til ytterligere lo-tech-kosefølelse.
PPS. Her er lenkene klikkbare: Pärlplattor og Doctor Octoroc.
DS.

Late bloomer

Bilde
(Og ja, jeg synes overskriften er et såpass idiomatisk engelsk uttrykk at jeg ditcher min vanlige fornorskings-policy. Pun intended.)

Da jeg gikk på skuespillerutdanningen, og endelig, etter to år med blod, svette, tårer og nedturer klarte å stå trygt på to ben på scenen og fremføre noe som var et godt stykke over middelmådig, sa en av lærerne mine til meg at jeg var en typisk «late bloomer». Jeg har tenkt en del på det siden.

Jeg er sent ute med ting. Jeg var (relativt) sent ute med mitt første kyss, med å drikke alkohol, med å flytte hjemmefra. La oss innse det, etter at jeg la tidligere gifteplaner på hylla og fant meg ny, ung studentkjæreste som skal være det i mange år til (både kjæreste og student), kan jeg ikke ha noen forhåpninger om å produsere avkom før jeg har passert den alderen da det strengt tatt er biologisk tilrådelig. Og mitt store gjennombrudd som skuespiller lar fortsatt vente på seg.

Store deler av livet mitt går ut på å prøve, feile, og prøve igjen til det funker på …

Fordi verden ikke bare er svart og hvit

Det er ikke en drømmeavslutning på dagen å finne ut at noen man kjenner er involvert i en alvorlig og tragisk drapssak i nyhetene. Det blir heller ikke lettere av at man snubler over andre mennesker, fremmede, sine kommentarer om saken på twitter og blogger. (Den får riktignok ikke like mye oppmerksomhet som saken om Margrethe som ble mobbet i «Paradise Hotel», og kanskje er det greit. Vi mennesker kan gjøre hverandre vondt på så mange måter.)

På den annen side er det greit å bli minnet på at det ikke er «dem» og «oss» her i verden. At vi alle er mennesker med historier og vennskap og hverdager, også dem det ender opp med å gå veldig, veldig galt for. Selv om vi ikke forstår alt; vi må slutte å tro at det ikke kunne handlet om oss.

Jeg håper dere skjønner det, folkens. Vi må ta vare på hverandre, for faen.

Storebror passer på deg...

Venninnen min syntes det var sterkt å være på KGB-museet i Vilnius. Spesielt trakk hun fram et rom der man kunne se et av utstillingens tidligere rom på tv-skjermer, med andre ord oppdage at man nettopp var blitt overvåket.

Jeg var der selv for noen måneder siden, og syntes også det var mye sterkt og tankevekkende med museet, men når det gjaldt overvåkingskameraene fikk jeg ingen grøsninger nedover ryggen. Jeg mener, jeg bor i Oslo. Jeg vet ikke hvor mange kameraer som fanger meg opp hver dag, for jeg får ikke se skjermene rundt neste hjørne i det virkelige liv. Men det ser ut som om det er ganske mange, og noen av dem er langt mer avanserte enn dem i KGB-huset, de har fjernstyrte zoom- og panoreringsmuligheter. Til og med skolebarn overvåkes, angivelig for å få slutt på tagging og ranseltyverier. (Snakker om å skyte spurv med kanon!)

At det gjøres er én ting, en annen ting er at vi tilsynelatende forholder oss temmelig likegyldig til det. For «jeg har jo ikke noe å skjule» eller «våre …

Jeg kan godt gå med bunad, liksom. Det ække no' stress.

Eller jeg kan gå naken, eller med hijab, eller med fjær og paljetter. Overskriften min er stjålet fra teksten Dagbladet.no bruker for å lenke fra forsiden til dette innlegget. Dagbladet har intervjuet ungdom ved en flerkulturell skole i Oslo i forbindelse med Steinar Lems utspill om at muslimer truer norsk kultur.Ungdommene reiser de naturlige spørsmålene: hva er det vi er redde for? Og hva er egentlig norsk kultur?Er norsk kultur den kulturen der voldtekt og familevold ties ihjel, der dyresex inntil nylig var lov, der 13% av alle menn har kjøpt sex, der barn i offentlig skole blir pålagt å be bordbønn og gå i kirken (på tross av at det er forbudt)? Der æresdrap utført av hvite kalles familietragedier og barn læres opp til å hate kroppen sin? Var det norske verdier som fikk oss til å barbere tyskertøser og sterilisere sigøynere?¹«Hvis innslaget av mennesker i Norge med islamsk bakgrunn blir stort nok vil vi få et kraftig tilbakeslag for kjønnslikestillingen i Norge — ut fra den norske…

Kjærlighet 2.0

Forrige gang jeg fikk meg kjæreste, googlet jeg ham rett etter at vi hadde blitt kjent. Det førte til at jeg fant ut hvor han jobbet (noe han for så vidt allerede hadde fortalt meg), og at jeg fikk meg en støkk da jeg oppdaget hans og pappas navn på samme side (en samling fotballfakta de begge hadde bidratt til). Dette var før Facebook og det hele, så det var i grunnen alt.

Denne gangen var det helt annerledes. Kjæresten min og jeg ble sammen kort tid etter at vi møtte hverandre, etter et par forsåvidt temmelig konvensjonelle stevnemøter – men før vi møttes (relativt tilfeldig (?)) i det virkelige liv hadde vi allerede utvekslet Twittermeldinger, kranglet i blogg­kommentarer, og i pinlig detalj (synes jeg) lest om hverandres kjærlighetssorg, erobringer og sjekkehistorier. Jeg hadde vært ordentlig, ordentlig sint på ham, men også halvsjarmert og i alle fall kommet fram til slutningen at han nok var «en ålreit fyr». Men ikke kjærestemateriale! For ung, for kjepphøy, for følsom, for... fo…

K for Kvinne

Jeg får ofte (skjønt sjeldnere jo eldre jeg blir) kommentarer på at jeg sjelden omtaler meg selv som jente, men derimot som dame eller kvinne. Jeg har faktisk gjort det ganske lenge, jeg tipper at jeg bredbeint og veslevoksent begynte å kalle meg kvinne da jeg var omtrent nitten, og har holdt meg til det siden. På samme måte vil jeg være sammen med en mann og ikke en gutt.

Noen svært få i løpet av mitt voksne liv har fått lov til å si «jenta mi» til meg, men ellers foretrekker jeg å bli omtalt med ord som indikerer voksent hunkjønn.

Jada, det er bare ord. Alle har ulike oppfatninger av et ords nøyaktige betydning, og ulike assosiasjoner knyttet til ordet. For meg er  «jente» naivt, passivt, søtt og uferdig , mens «kvinne» er voksent, sterkt, seksuelt og mektig. Jeg vet at det er trendy (f. eks. blant folk som blir intervjuet i avisene) å si «jeg blir aldri voksen, jeg». Jeg synes det er et tåpelig svar. Bor du under et eget tak? Betaler du regninger? Går du på jobb? Kan du kjøpe alkoh…