Hva skjedde med kvinnekampen?

Også publisert på 0803

Jeg fikk nettopp et nytt Nemi-blad i posten, og denne gangen var det ei Rex Rudi-stripe som fanget oppmerksomheten min:

To av seriens sentrale kvinnelige karakterer spør hverandre ”hva skjedde egentlig med kvinnekampen?” Etter å ha passert fornøyde lavtlønnede, forsonende hjemmevoldsofre, shoppere, silikonannonser, hjemmeværende husmødre og ei ungjente som lurer på hvor mye sæd hun må svelge for å bli kul, kommer de fram til svaret ”mennene vant på walkover!”

Slik kan det vitterlig føles noen ganger. Undertegnede har i alle fall flere ganger vurdert å melde overgang til mannskjønnet og la medsøstrene få kjempe sin egen kamp. For hvert nydelige kvinnfolk med feministbein i nesa, er det i media to damer som sloss for kvinneligheten, for høye hæler i snø, for retten til å være hjemme med barn (!) og for andre små og store forskjeller.

Da jeg jobbet på en ungdomsskole, møtte jeg mange unge jenter som var selverklærte antifeminister, og enda fler som var ”for likelønn og sånt, da, men feminist... næh”.

Venner av meg mener forklaringen på dette ligger i stereotypien om den sinte, maskuline, ubarberte Ottar-feministen — men ærlig talt, hvor mange profilerte feminister passer egentlig inn i denne? Verken Martine Aurdal eller Inga Marte Torkildsen ser spesielt ”traktorlesbiske” ut for meg, tvert imot burde mange ”vanlige” jenter kunne identifisere seg med dem.

De unge jentene jeg har snakket med mener ofte at feminister enten vil bytte om på kjønnsrollene eller gjøre alle like. Når jeg forklarer at feminisme snarere handler om friheten til å velge — yrke og livsvei — uten at personligheten vår blir servert til oss i vogga i form av rosa eller lyseblått, ser de bare vantro på meg. Noen synes det høres fornuftig ut, andre tviholder på biologiske forskjeller.

Er folk redde for denne valgfriheten, for at færre faste former vil føre til identitetskrise? Er det komfortabelt å slippe å diskutere seg fram til hvem som skal hente ungene og vaske gulvet? Eller er vi feminister — fordi vi ofte er i en situasjon der vi presenterer alternativer til gjeldende normer og gir motsvar til etablerte meninger — ikke flinke nok til å snakke om nettopp frihet?

Uansett har jeg ennå ikke gitt opp å sloss. Ikke bare for meg selv, men for lavtlønnede, deltidsarbeidende, hjemmeværende, prostituerte, omsorgshavende, skjønnhetsjagende, silikonopererte, pornoproduserende og uttalt antifeministiske medsøstre. Det får heller være at det føles som vi går to skritt fram og et tilbake. Denne kampen skal i alle fall ikke tapes på walkover. (Tap for feminismen betyr forresten ingen ”seier for menn” — men det er et annet innlegg;))